Tanketing og klovner på flipp

Jeg undrer meg stadig over hva jeg bruker hue mitt på, tankene da altså.
Hva jeg gidder å bry hue mitt med, av problemstillinger osv.
Jeg har jo tidvis litt ekstra med tid til å fundere og tenke, natta er merkelig sånn.
Man kan komme på ting, løse verdens problemer og noen litt mindre problemer bare i løpet av ei nattevakt.
Om noen kunne åpnet opp ei luke å kikket inn, ville de blitt overrasket tror jeg, over hvor mange løsninger, finurlige svar OG spørsmål jeg egentlig har oppi der.

Ta feks. dette med disse "killer klovnene" som herjer om dagen.
Politiet mener at det KAN dreie seg om ungdom som gjør disse stuntene, på flipp da ikke sant.
La oss nå si at det ER ungdom som står bak en del episoder den siste uken her i Sandefjord.
Da tenker jo jeg at her har vi å gjøre med en gjeng mennesker som ikke har en helt utviklet frontal lapp enda. De er ikke så gode på å tenke konsekvenser.
Da må foreldrene på banen å "hjelpe dem litt"

Nå sitter sikkert de aktuelle foreldrene lykkelig uvitende om at deres håpefulle, kler seg ut som klovner på ettermiddag og kveld og sviver gatelangs og i parker og turområder, der de skremmer livskiten ut av små unger og gamle damer.
MIN løsning, dersom det viser seg å være ungdom som står bak (ha i mente at dette er noe jeg kom på sånn i 05-tiden natt til lørdag MENS jeg satt på jobb) er at foreldre uavhengig av hva de tror, håper eller vet om sine håpefulle..
Rett og slett burde ta seg en prat med ungdommen, si til dem at det som i utgangspunktet kan virke som en artig greie som er helt harmløs, faktisk kan få alvorlige konsekvenser.
De eller vennene deres kan komme til å skremme noen så fryktelig at vedkommende kan løpe rett ut i veien foran en bil, personen som blir utsatt for "spøken" deres kan bli så skremt at de får hjerteproblemer og i verste konsekvens faller død om.
Kanskje det ikke er fullt så morsomt da?
Jeg vet ikke..
Jeg håper iallfall ikke at de fremdeles tenker at det er morsomt. For da har du et alvorlig problem.

For ikke å snakke om det faktum at moroklumpene som kler seg ut som klovner bør gjøres klar over at reaksjonen til den som blir skremt/skvetter himmelhøyt i det de kommer hoppende frem.
Ikke nødvendigvis er at vedkommende hyler høyt og legger på sprang.
Det kan faktisk være at vedkommende blir skremt slik at de går til angrep med en paraply, en golfkølle eller et balltre for den del.
JEG kan feks. ikke garantere for hvordan jeg ville reagere om jeg ble utsatt for noe slikt.
Hadde jeg en golfkølle eller en hekksaks under armen er det fare for at jeg ville brukt det til å forvare meg (dette er ingen trussel).
Jeg er sånn ca. like glad i å skvette som jeg er i å kaste opp eller gå til tannlegen (noe jeg ofte gjør samtidig grunnet tannlegeskrekk).
Det er nok mange med meg, som føler et enormt ubehag ved å skvette og dermed like gjerne kan gå til angrep som å ta beina fatt om de blir utsatt for nettopp det.

At spøken fører til beinbrudd osv. for moroklumpen er kanskje ikke like stas?

Ikke minst tenker jeg at ved siden av å ta den lille pep talken med poden, så kan man også se hva de har på seg, ser det ut som de har rester etter sminke? ligger det en røde nese på skrivebordet?, jøss har du funnet frem parykken allerede.. Det er da ikke Halloween riktig enda.
Det er lov å stille spørsmål og det er lov å følge litt med.
Jeg tenker i alle fall at det er bedre å si noe om det, selv om man i utgangspunktet er 100% sikker på at dette ville ALDRI barnet mitt gjort (hvis det er det du tenker - er du rimelig blåøyd, men det får bli et annet innlegg), enn at man sitter der med skjegget i postkassa, dritt på leggen og politiet på døra den dagen det viser seg at det var nettopp din håpefulle som tenkte at det bare var harmløs moro, helt til den lille jenta løp rett i grillen på en bil, eller den gamle mannen fikk hjertestans fordi han ble så skremt.
Da er det ikke bare på flipp lenger, da ble det brått veldig alvorlig , da ble det store konsekvenser.

- Men bevares - det er bare en tanke...

Moralensvoktere

Nå kan jeg si det, nå er det over - uværet har passert for å si det sånn.
Nå tenker jeg at jeg kan si min ærlige og oppriktige mening, ja ikke sånn å forstå at jeg ikke har vært ærlig tidligere, men jeg har tøylet meg litt...
Jeg har lagt inn filter og forsøkt å være diplomatisk og litt ydmyk.

Det å jobbe som frivillig i en forening som drives UTELUKKENDE på nettopp frivillighet, er ikke bestandig like lett.
Især ikke når den samme foreningen har en lang historie, som man så absolut skal ha respekt for.
Det er mulig at jeg er litt dum, tett i hue rett og slett, men jeg ser altså ingenting i veien med å  legge til rette for en fantastisk konsert med en artist ungdom vil ha, selv om tekstene til artisten er på kanten.

Hva hørte ikke vi på da vi var unge spør jeg?
Jokke, Raga, DumDum Boys osv. var det så ille mye bedre da sett i lys av tiden musikken ble spilt.
Tror jeg var 8 år jeg, da jeg danset rundt på den store gressplenen  på Trosterud med venninner og hylte "Vil ha deg i mørkret hos meg..." og "oaaa hele natten" og syntes at Freestyle og Attack var de kuleste bandene på jord.
Jeg tror ikke jeg har tatt nevneverdig skade av det heller, ikke debuterte jeg spesielt tidlig og ikke gikk jeg ut å lagde "stånd" på halva stan heller :-)
Eller hva med den musikken til generasjonen før oss igjen.
Musikk har alltid vært ungdommens greie og de har hørt på det de har hatt lyst til å høre på uavhengig av hva foreldre generasjonen deres har syntes, ment og tenkt om den.
Det har på en måte vært et "lovlig" opprør det å lytte til den musikken man selv vil.
Mulig at noen voksne føler seg ekstra støtt over musikk med grell tekst på norsk, fordi de faktisk får med seg HVA som blir sagt og får det rett i fleisen på en litt annen måte enn om de hadde satt seg ned å hørt på noen av de rap artistene fra USA.

Vi gir ungdommen en mengde regler de skal følge - som seg hør og bør.
Du skal ikke drikke, du skal ikke røyke eller snuse, du skal ikke drive med dop, dette er helt selvfølgelige regler som alle kan forstå, de er sågar ned festet i vårt lov verk og dermed ufravikelige.

Men det stopper jo ikke der:
Du skal tilstrebe deg å gjøre dit aller beste på skolen, helst bedre enn det også.
Du skal bare spise godis på lørdag, du skal takke for maten, rydde etter deg og sette inn i oppvaskemaskinen og med det samme du er igang ta ut søpla.
Husk å spise sundt, ta på deg lue, vær høflig og grei mot folk som er eldre enn deg og vis hensyn mot de som er yngre.
Rydd rommet ditt.
Du kan da ikke kle deg sånn, det er ikke sømmelig.
Hva er det du sier? er du sammen med ham eller henne, det synes jeg ikke noe om.
Du må stå opp senest kl.07.00 slik at du rekker å spise frokost og du skal jaggu være i seng til kl.22.30 for i morgen er det skole.
Du skal ikke sluntre unna fotball treningen og du skal være selve bilde på en sunn norsk ungdom født med ski på beina DAGLIG!

Alle de tingene jeg har nevnt nå er regler og føringer ungdom daglig "utsettes" for, og det er INGEN som tenker at det er noe rart. Ingen som mener at noe av dette ikke er innafor.
Så da spør jeg igjen, innenfor dette regel veldet hvor er ungdomsopprøret hen da?
JO for FAEN, det er i musikken.
Denne ene tingen vi voksne kanskje bare skal la ungdommen ha.
Dersom vi tar fra dem den også kan vi ende med at de rett og slett bare viser oss finger`n til slutt og gir beng i alt det andre også.

Så hvorfor sier jeg så at det ikke er lett å jobbe som frivillig i en frivillig drevet ungdomsklubb?
Jo det skal jeg fortelle deg.
Når andre voksne som IKKE legger ned det samme arbeidet, prøver å få deg til å føle det som om du svikter ungdommen på en eller annen måte ved å gi dem den musikken de vil ha, da blir jeg egentlig litt provosert og i grunn også litt lei meg.
Især når de backer det hele opp med usedvanlig teite kommentarer som " hva blir det neste? skal vi servere ungdommene øl" eller lign.
Om det er deres mening skal de selvsagt få lov til å ytre den, ikke misforstå meg - diskusjon er flott.
MEN, hva vet de om hvilke diskusjoner man har hatt, hvilke runder man har gått og hvilke vurderinger vi til en hver tid tar i vårt arbeid.
Dersom de tror at vi bare hiver henda i været og lar det stå til - tar de grundig feil!!

Som tenårings-mamma og frivillig foreldre på ungdomsklubb, tenker iallfall jeg at det er bedre at ungdommen hører på musikk med grell tekst, slik at mange av dem får stilt kløa si der, enn at de drikker seg snydens og /eller doper seg til det hinsidige.
Trøblete ungdom har vi hatt og kommer vi nok dessverre alltid til å ha uavhengig av hvilken musikk de hører på!

Det er altså MIN menig som jeg står fritt til å ha, uansett hva noen andre måtte mene om det!
I det samme opfordrer jeg ALLE foreldre til å sette seg bedre inn i hva barna og ungdommene deres hører på, interesserer seg for osv.
Det er nemlig dumt å kaste stein når man sitter i glasshus
Det er dessuten litt trist å tenke på hvor lite mange foreldre egentlig vet om hva som rører seg i topplokket på ungdommene deres.

(Vinmono)Polfarere med livet som innsats

Jeg bor i Sandefjord og i Sandefjord har polet en særdeles idiotisk plassering.
Midt i den travleste gata og rett i forkant av det verst trafikkerte krysset inne i bykjernen.
På toppen av det, har polet ingen egen parkeringsplass.
Her skal folk kjempe seg til parkering langs veien, noe som fører til mange halsbrekkende stunt fra ivrige polfarere.

Bilde er lånt av trygg trafikk :-)

Ja for du skal være rimelig tørst, tenker jeg når du kaster deg ut i lørdags-handle-trafikk-stresset med livet som innsats.
Tiltross for at det finnes godt markerte fotgjengerfelt langs pol-løypa, kaster folk seg altså rett ut foran forbi passerende biler uten tanke (tror jeg) for eget liv og helse, bare de får tak på ei flaske med rødt eller sterkere saker for den del.

Komisk sett med mine øyne, men også tildels irriterende at bleikfeite gubber hytter med neven til MEG - til MEG, som kommer kjørende fordi jeg ikke automatisk stopper når de bare turer ut i veibanen utenfor fotgjengerfeltene, gjerne også på SKRÅ over veien.
Alt i sin streben etter ei flaske, eller 2 eller kanskje til og med 3.

Det får meg til å tenke på en uttalelse fra ei venninne for mange år siden, som egentlig var myntet på noe helt annet enn polfarere, men det passer bra: "har du ingen ære?" eller som jeg ville sagt: "eier du ikke skam?"
Jeg tenker er det ikke litt flaut da? At du er så forbanna tørst at du ikke har tid til å finne fotgjengerfeltet engang i din higer etter alkehyler.
Altså resultatet kan faktisk ende opp med å være at du brekker armer og ben, eller mister livet for den del. For ikke å snakke om hva du utsetter den stakkars bilisten for...
Og mens du da ligger der på SIV med beinet i strekk og skal forklare for , ja la oss si... 14 åringen din at Pappa/Mamma ødela seg og risikerte liv og lemmer, fordi h*n bare skulle ha ei flaske med Prosecco??? STOLT?? I think NOT!

Det hadde vært flott om polet ble flyttet tenker jeg, så slipper vi dette, men det kommer vel aldri til å skje i min levetid.

Et helt annet aspekt ved dette her er at det er så imari lett å få med seg, altså du trenger bare å ha øyne og dertil helt normalt syn for å se at folk utsetter seg for livsfare rett og slett på vei til polet.
Så vet vi da at det er snørrogførsti ungdommer som henger i byen en lørdags formiddag, rundt torvet.
Torvet ligger jo også i nærhet til polet.
Hvilke signaler sender vi da til ungdommen, (i sær dem som er under 18, tenker jeg nå da ikke sant)?

Jeg tenker at vi sender DETTE signalet:
Alkohol er så godt det, det er så deilig å ruse seg på alkohol at voksne mennesker uten å tenke seg om i det hele tatt risikerer livet for å få tak i det.
Dette MÅ man bare ha!

Vær så snill å sug litt på den, neste gang du vurderer og dobbelt parkere, eller kaste deg ut av en bil i fart eller bare løper ut på skrå over veien kl.12.45 en lørdags formiddag på jakt etter ei flaske.
Hvilke signaler sender du ut til de rundt deg og da i sær barn og ungdom.
Hva med å planlegge litt?
Hva med å være litt tidligere ute, roe pulsen, skaffe seg en parkeringsplass og ta beina fatt de ekstra 100 - 200 skrittene du må bruke for å gjennomføre polekspedisjonen i minnelige former?

Takk for oppmerksomheten :-)

Tanker om foreldremøter og frivillighet

Nå er det mange tanker en kan gjøre seg rundt det å gå på foreldremøter.
For min del har de endret seg etterhvert som jeg har fått noen år på baken.
Da jeg i 2003 må det vel være, startet min karriere som foreldremøte-oppmøter (hvis det er noe som i det hele tatt heter det) følte jeg meg som en drittunge blant masse voksne mennesker.
Sikkert fordi jeg selv var en relativt ung mor (jeg fikk førstemann da jeg var 22).
Etterhvert har jeg blitt tørr bak ørene og føler meg ikke lenger som noen drittunge, snarere tvert i mot.
Innen jeg kommer så langt som til at yngstemann som nå er 3 år skal begynne på skolen, vil jeg sikkert være en av disse inntørkede rosinene som alltid har noe fornuftig å komme med.
Da vil jeg være kjempe dreven og sikkert himle smått med øynene over enkelte av forslagene til den yngre garde jeg også, mens jeg tenker i mitt stille sinn at "Kjære deg, det der er ikke gjennomførbart".

Det jeg KAN si er at i de 2 klassene som Storesøster og Storebror har gått i, har man vært velsignet med masse oppegående engasjerte foreldre som ikke har vært redd for å trå til der det har måttet være behov for det.
selv om man selvsagt ser at det er de samme personene som til slutt rekker hånda i været når man spør etter frivillige til enten det ene eller det andre.
Et paradoks her er at de som gjerne har mest meninger og som synser og helst vil ha et ord med i laget om det meste, sjelden er de som faktisk gjør jobben.

Så har jeg da altså et problem, det er at jeg aldri klarer å la være å rekke hånden i været.
Det være seg å stille opp på grøtfester, bake en kake, lage vaffelrøre, ta kiosk vakter, sitte i et skole cup styre, ta på meg verv i ungdomsklubben osv.osv.
Det siste jeg har klart å rote meg borti er å ta ansvar for at alle de unge lovende revyartistene  ved Varden Ungdomskole skal få servert mat hver dag i en uke.
Nå er det jo ikke slik at jeg skal lage all maten, eller stå for servering alle dagene.
Heldigvis er det andre voksne som også har stilt seg til disposisjon.
MEN jeg har altså tatt på meg hovedansvaret for at det skjer.

Storebrors tørre kommentar på det hele var: "hvorfor må du blande oppi alt jeg driver med?"
Det blir jo litt sånn da ikke sant at det er de samme barna/ungdommene som har foreldrene sine tråkkende rundt alt de bedriver til en hver tid.
Er det dårlig gjort?
Dersom fler engasjerte seg ble det kanskje mer jevnt fordelt?
Jeg vet ikke, men jeg håper at de tenker en dag at det var hyggelig og egentlig ganske fint å ha foreldre som stilte opp.

Viljestyrken som forsvant

Du har helt rett, jeg har en vante i munnen. Hadde jeg bare latt det bli
med vanter og gitt beng i alt det andre jeg har stappet i meg...

En helt alminnelig morgen sånn i midten av november våknet jeg og oppdaget at viljestyrken var borte, den hadde gjemt seg.
Jeg tror den hadde gjemt seg ganske godt også.
For uansett hva jeg gjorde og hvilke fristelser jeg sto ovenfor viste den rett og slett ikke livstegn fra seg.
SHIT, dermed gled det ned kebab og burgere, sjokkis og andre ting som ikke engang egner seg på trykk.

Jada her er det bare å klemme i seg

Resten av november og hele desember gikk jeg rundt i en rus av marsipan og kransekake.
Jeg tenkte hele tiden at jeg finner den nok i morgen, i morgen blir alt så mye bedre, i morgen begynner jeg på ny frisk.
Jeg viste jo at det skulle komme til å skje, jeg gikk nesten å ventet på det i alle de månedene når alt gikk på skinner og kiloene bare rant av sakte, men sikkert.
Jeg viste jo at jeg kom til å snuble og gå så nesegrus på trynet at det nesten skulle gjøre vondt, det bare tok så mye lenger tid før det skjedde, enn det jeg hadde innbilt meg i utgangspunktet.

Jule lunchen er jo årets høydepunkt, den er ingen som slanker seg da

22. desember, fant jeg viljestyrken igjen mens jeg sto på badet.
Jeg hadde forsøkt å klemme meg inn i en strikket genser, som plutselig ikke satt så fint som den gjorde et par måneder tidligere.
Da kom den altså snikende inn bak meg, hoppet opp på skulderen min og sa: "Tonje, nå er det nok! Nå må du skjerpe deg, du må gjøre noe!"
JA, det var det da..
Hvem er det som aktivt begynner å slanke seg den 22. desember liksom?
Det er iallfall ikke meg.
Altså måtte det legges en slagplan.
Mens jeg da sto der i Evas drakt og beskuet mitt legeme, klekket jeg ut en fantastisk plan på hva jeg skulle gjøre.

Jeg sa til meg selv:
Ok, la oss si du har gått opp et sted mellom 3 og 5 kilo (jeg vet ikke hvor mye fordi jeg ikke har gått på vekta for å sjekke, det er 2 grunner til det - den forklaringen kommer nederst i dette innlegget)
I dag er det 22. desember, det blir for dumt å begynne å slanke seg nå.
Derfor venter du til 1. januar, du lar jula gå sin gang med lutefisk, ribbe og jule-lunsj og selskaper, så kaster du alt som ikke er spist opp (til og med det som ligger i boden) den 31.12 og for resten av krona lar du det nå stå til og koser deg.
Da vil du være mentalt forberedt på hva som skal skje 1.januar 2016.

På den måten laget jeg en slags muntlig og mental avtale med meg selv i speilet på badet.
Pussig det der med den vekta, den sto jo rett bak meg og liksom gliste hånlig mot meg.
Klart jeg vurderte å gå på, men så slo det meg..
Uff, så nedslående det ville være å finne ut at jeg feks. hadde gått opp 5 kilo, men nesten enda verre ville det vært om jeg bare hadde gått opp 2.
Da kan det nemlig hende at jeg hadde tatt meg selv i å tenke (å dette er skummelt dere) at: "Du verden, ikke mer enn 2 kilo, tiltros for all den dritten jeg har stappet i meg? Hm, da er det kanskje ikke så farlig?

Nei, dermed ble det ikke noen veiing, det venter jeg med i enda drøye 2 uker til neste kurskveld.
DA, skal det veies, DA skal jeg finne ut hvor mye jeg veier.
Foreløpig har slagplanen jeg la på badet den 22.desember gått sånn som jeg ville.
Jeg koste meg resten av jula, jeg kastet alt som var igjen av drittmat og godis sent på kvelden Nyttårsaften og jeg startet med blanke ark 1.januar 2016.

Hvis jeg kan holde på sånn så :-)

Lykke til til meg!